Er norsk presse blitt for avhengig av staten?
Bilde for illustrasjon
Norge liker å se på seg selv som et samfunn med en fri og uavhengig presse. Det er en viktig del av demokratiet vårt. Journalister skal stille makthavere til ansvar, utfordre etablerte sannheter og gi borgerne informasjonen de trenger for å ta informerte valg.
Men hva skjer når stadig flere medier blir økonomisk avhengige av staten?
Dette spørsmålet har blitt mer aktuelt de siste årene. Samtidig som mediebransjen opplever fallende annonseinntekter og sterk konkurranse fra internasjonale teknologigiganter, har offentlig mediestøtte fått stadig større betydning for mange redaksjoner. Flere hundre millioner kroner deles hvert år ut gjennom ulike støtteordninger.
Ingen hevder at staten ringer redaktører og forteller dem hva de skal skrive. Det ville vært en grov misforståelse av hvordan norsk journalistikk fungerer. Problemet er mer subtilt enn som så.
I alle andre sammenhenger erkjenner vi at økonomiske interesser påvirker mennesker og organisasjoner. Når næringslivet mottar offentlige subsidier, stiller journalister kritiske spørsmål. Når politikere mottar støtte fra interesseorganisasjoner, undersøkes forbindelsene nøye. Men når mediene selv mottar betydelige offentlige midler, blir den samme kritiske refleksjonen ofte mindre synlig.
Fremskrittspartiet har i flere år tatt til orde for å redusere eller på sikt fjerne pressestøtten. Partiet argumenterer med at en presse som er økonomisk avhengig av staten, ikke kan være fullt ut uavhengig av staten.
Dette betyr ikke nødvendigvis at mediene bevisst motarbeider Frp. Men det er legitimt å spørre om det oppstår en interessekonflikt når et parti ønsker å redusere en inntektskilde som store deler av mediebransjen er avhengig av.
Mange redaktører vil svare at støtten er nødvendig for å sikre mediemangfold og lokal journalistikk. Det er et relevant argument. Flere små lokalaviser ville trolig fått betydelige utfordringer uten dagens ordninger.
Likevel bør vi kunne diskutere bivirkningene av systemet. Kan økonomisk avhengighet føre til mindre vilje til å utfordre etablerte sannheter? Kan det oppstå en kultur der redaksjoner i større grad forsvarer eksisterende institusjoner og ordninger? Kan journalistikken bli mindre tilbøyelig til å støtte politiske reformer som truer egen finansiering?
Dette er spørsmål som fortjener en åpen debatt.
Samtidig ser vi en utvikling der tilliten til tradisjonelle medier utfordres. Mange opplever at nyhetssaker får en tydeligere vinkling enn tidligere, og at skillet mellom nyhetsjournalistikk og kommentarstoff er blitt mindre tydelig. Andre mener at enkelte politiske perspektiver får større plass enn andre.
Dette betyr ikke at norsk presse er korrupt. Det betyr heller ikke at journalistikken styres av ett bestemt parti. Men det betyr at mediene ikke bør være fritatt fra den samme kritiske granskningen de selv utsetter politikere, næringsliv og organisasjoner for.
En fri presse er avgjørende for demokratiet. Nettopp derfor må den også tåle å bli utfordret.
Det virkelige spørsmålet er ikke om norske journalister er redelige mennesker. De fleste er det. Spørsmålet er om et system der medier i økende grad er avhengige av offentlige støtteordninger, over tid kan svekke den distansen mellom presse og stat som et levende demokrati er avhengig av.
Det er en debatt som fortjener mer oppmerksomhet, ikke mindre.
