Debattvinnere finnes sjelden. Likevel kårer mediene dem hver gang.
Hver gang det arrangeres en partilederdebatt eller politisk TV-debatt, skjer det samme. Få minutter etter sendingen er over, fylles nettavisene med analyser, karakterbøker og kåringer av vinnere og tapere. Noen får terningkast seks. Andre får stryk.
Problemet er at disse vurderingene ofte sier mer om kommentatoren enn om debatten.
Det er naturligvis mulig å peke på konkrete forhold. En politiker kan være dårlig forberedt, unngå spørsmål eller fremstå usikker. En annen kan være tydelig, faktabasert og slagkraftig. Men når mediene begynner å rangere deltakerne og kåre vinnere, går man fra journalistikk til fortolkning.
Og det er nettopp fortolkningen som er utfordringen.
For hvem vant egentlig?
Var det politikeren som leverte flest fakta? Den som fikk inn de beste replikkene? Den som styrket egne velgere? Den som overbeviste tvilerne? Eller den som skapte flest overskrifter dagen etter?
Svaret avhenger av hvem som vurderer.
Det er ingen hemmelighet at mennesker har egne verdier, erfaringer og politiske oppfatninger. Journalister og kommentatorer er ikke unntak. Selv den mest profesjonelle journalist vil tolke verden gjennom sitt eget perspektiv. Det betyr ikke at vedkommende er uærlig. Det betyr bare at fullstendig objektivitet ikke eksisterer.
Likevel presenteres vurderingene ofte som om de er fasit.
Når én avis utroper en kandidat til debattens klare vinner, mens en annen avis fremhever en helt annen deltaker, bør det vekke ettertanke hos leserne. De så tross alt den samme debatten. Hvis konklusjonene blir vidt forskjellige, hva sier det om selve karaktersettingen?
I dagens medielandskap er utfordringen blitt enda større.
Kampen om lesernes oppmerksomhet er brutal. Overskrifter må klikke. Konflikter må forsterkes. Vinnere og tapere genererer engasjement. En nyansert analyse av komplekse politiske argumenter gjør det sjelden.
Konsekvensen er at politiske debatter ofte behandles som idrettskonkurranser.
Politikk handler imidlertid ikke om hvem som leverte den skarpeste replikkvekslingen. Det handler om løsninger, prioriteringer og samfunnsutvikling. En kandidat kan fremstå sterk i en TV-debatt og likevel ha svake politiske forslag. En annen kan være mindre medievennlig, men ha bedre svar på samfunnsutfordringene.
Når mediene reduserer debatten til et spørsmål om hvem som «vant», risikerer de å flytte oppmerksomheten bort fra det som faktisk betyr noe.
Dette bidrar også til økende mistillit.
Mange velgere ser debatten selv og opplever deretter at medienes oppsummering ikke samsvarer med det de så. Da oppstår spørsmålet: Er analysen basert på debatten, eller på kommentatorens egne preferanser?
Jo oftere dette skjer, desto mer svekkes tilliten til vurderingene.
Kanskje er det på tide å erkjenne at politiske debatter sjelden har en objektiv vinner. Det finnes bare ulike vurderinger basert på ulike kriterier. Det er ikke nødvendigvis et problem. Problemet oppstår når subjektive vurderinger presenteres som objektive sannheter.
Mediene bør selvfølgelig analysere og kommentere politikk. Det er en viktig del av oppdraget. Men kanskje ville både journalistikken og offentligheten vært tjent med litt mer ydmykhet.
For sannheten er at den som ser en debatt, ofte er like kvalifisert til å vurdere den som kommentatoren som setter karakterene.
