EØS eller folkestyre: Hvor går grensen?
AI Bilde for illustrasjon
Norge får stadig høre at vi trenger mer kraft, mer nett og raskere utbygging. Men det store spørsmålet blir sjelden stilt: Trenger det norske folk egentlig mer kraft, eller har vi bundet oss til et system som gjør at stadig mer energi må produseres for et integrert europeisk marked?
Kritikere av EØS mener dagens kraftdebatt handler om noe langt større enn vindmøller og kraftlinjer. Den handler om kontroll.
Gjennom EØS-avtalen er Norge koblet til EUs energi- og klimaregelverk. Resultatet er at norske politikere får mindre frihet til å prioritere nasjonale hensyn dersom disse kommer i konflikt med forpliktelsene i det indre markedet.
Samtidig opplever mange lokalsamfunn at presset på naturen øker. Når regjeringen varsler raskere konsesjoner og mer kraftutbygging, frykter mange at lokaldemokratiet må vike for overordnede mål satt utenfor Norge.
Det skaper et ubehagelig spørsmål: Hvor mye kan egentlig velgerne endre gjennom valg dersom de viktigste rammene allerede er bestemt?
EØS-avtalen har gitt Norge økonomiske fordeler og tilgang til det europeiske markedet. Men for stadig flere handler debatten ikke lenger om økonomi.
Den handler om folkestyre.
For dersom strømpriser, energipolitikk, naturforvaltning og samfunnsutvikling i økende grad påvirkes av regler Norge ikke fullt ut kontrollerer, vil mange spørre hvor grensen går mellom internasjonalt samarbeid og nasjonal selvråderett.
Derfor er EØS-debatten ikke først og fremst en debatt om handel.
Den er en debatt om hvem som skal ha siste ord over norske ressurser, norsk natur og Norges fremtid. Og for mange blir spørsmålet stadig mer presserende:
Har folkestyret en prisgrense?
