Stillheten rundt Morrow er et presseproblem
Morrow‑konkursen har kostet norske skattebetalere milliarder. Likevel er det påfallende lite kritisk journalistikk om hvem som tok beslutningene, hvordan pengene ble brukt og hva fellesskapet faktisk har tapt. Det er ikke mangel på relevans som forklarer tausheten – det er mangel på etterprøving.
Morrow var ikke et privat nivåsynkende prosjekt. Det var en tungt offentlig støttet satsing, legitimert av politikk og virkemiddelapparat, finansiert med skattepenger. Når et slikt prosjekt kollapser, er det pressens kjerneoppgave å gå grundig inn i regnestykket. Den jobben er i stor grad uteblitt.
Det holder ikke å rapportere konkursmeldingen og gå videre.
Når «grønt» blir immun mot kritikk
Morrow ble solgt inn som del av det grønne skiftet. Den merkelappen har hatt en merkbar effekt i norsk offentlighet: kritiske spørsmål ble tonet ned, og advarsler avfeid som bakstreverske. Risiko ble behandlet som et nødvendig onde – uten å erkjenne at risikoen lå hos fellesskapet, ikke investorer.
Når et prosjekt har sterk politisk ryggdekning, sitter kritisk journalistikk langt inne. Resultatet blir at statlig industripolitikk i praksis får mindre kontroll enn privat makt.
Hvor ble pengene av – og hva kostet det oss?
Det mest iøynefallende fraværet i dekningen er konsekvensanalysen. For milliardene som gikk inn i Morrow kunne man styrket demensomsorgen, bygget og driftet sykehjem, redusert ventetider i psykisk helsevern og ansatt hundrevis av helsearbeidere. Slike sammenligninger er ubehagelige – men nødvendige.
Når tap kun omtales som «uheldig», forblir de abstrakte. Da blir det ingen læring.
Pressens ansvar stopper ikke ved pressemeldingen
Dette handler ikke om etterpåklokskap. Det handler om ansvarliggjøring. Pressens rolle er ikke å være begeistret medspiller i politiske fortellinger, men å etterprøve dem. Når det svikter, normaliseres feilinvesteringer, ansvar pulveriseres – og neste milliardprosjekt kan gå samme vei.
Stillheten rundt Morrow er derfor ikke bare et journalistisk feiltrinn.
Det er et demokratisk problem.
Fellesskapets penger fortjener mer enn et referat. De fortjener kritiske spørsmål – og klare svar.
